Natt til lørdag 13 januar døde min kjære svigerfar Bjørn Hesselberg, med de nærmeste rundt seg. Han ble 68 år.
Det er spennende å se tilbake på tiden sammen med Bjørn. Vi har hatt mange spennende samtaler og jeg har lært mye gjennom disse. Det som virkelig har brent seg fast i mitt minne, er hans engasjement for andre mennesker. Spesielt sårbare grupper. Han har et langt yrkesliv jobbet for å hjelpe mennesker med å finne sine ressurser. Han gledet seg stort når enkeltpersoner mestret ting og fikk tilbake troen på seg selv. Han har en unik evne til å se «gullet» i andre. Han framsto som dyktig leder i skolen og også som prest og forkynner, men aldri har jeg hørt svigerfar snakke stort om seg selv.
Da jeg skulle møte ham første gang, må jeg medgi at jeg var spent. Jeg hadde hørt at han var en streng og bestemt mann. Det er sider jeg nesten aldri har sett. Jeg ble tatt i mot på beste vis og det gikk ikke lang tid før det utviklet seg et godt vennskap. Vi kunne snakke sammen om det meste og han var særlig god når livet bød på utfordringer. Lyttende og klok.
Vi har jobbet sammen på ulike områder. Han har hatt stor arbeidskapasitet og er svært kunnskapsrik. Vi har hatt flere turer sammen til Israel og de Palestinske områdene, en felles interesse og hobby som har gitt glede og mening. Felles prosjekter på hytta har også vært en felles glede og interesse.
Bjørn har hatt kreft i mange år, men den hadde dessverre en alvorlig utvikling i høst. Vi forsto at han ikke hadde så lang tid igjen, og det ble nære og gode samtaler om livet og om døden. Jeg spurte en gang Bjørn om ikke det var mye han hadde lyst til å oppleve, og som han hadde sett fram til når han skulle bli pensjonist. Svaret kom brennkvikt: «Jeg har fått opplevd mye. Jeg er takknemlig». Jeg kunne se at han mente hvert eneste ord. Han formidlet også at han ikke var redd for å dø, men han var svært opptatt av alle som skulle bli etterlatt. Den siste tiden jobbet han iherdig med å legge til rette for en slik situasjon. En uke før jul fikk vi besøk av svigermor og svigerfar, og han var da i noenlunde god form. Vi hadde da et ønske og håp om å få reise sammen til Israel på vårparten.
Bjørn hadde julegudstjeneste på julaften. Han gjennomførte den på tross av plager. I romjula ble han merkbart dårligere, og måtte legges inn på St. Olavs. Undersøkelsene viste at tiden for lindrende behandling hadde kommet. Familien har den siste tiden vært sammen for å gi svigerfar muligheten til å dø hjemme, slik han ønsket.
Jeg opplevde ikke en svigerfar som kjempet mot kreften. Bjørn levde livet til fulle med kreften. Bjørn har lært meg at livskvalitet er å foretrekke framfor kvantitet.
Jeg vil alltid huske arbeidskapasiteten og gleden, omtanken for andre, rettskaffenheten, samfunnsengasjementet - men mest av alt; vennskap og alle gode samtaler.
Hvil i fred, kjære svigerfar.
Natt til lørdag 13 januar døde min kjære svigerfar Bjørn Hesselberg, med de nærmeste rundt seg. Han ble 68 år.
Det er spennende å se tilbake på tiden sammen med Bjørn. Vi har hatt mange spennende samtaler og jeg har lært mye gjennom disse. Det som virkelig har brent seg fast i mitt minne, er hans engasjement for andre mennesker. Spesielt sårbare grupper. Han har et langt yrkesliv jobbet for å hjelpe mennesker med å finne sine ressurser. Han gledet seg stort når enkeltpersoner mestret ting og fikk tilbake troen på seg selv. Han har en unik evne til å se «gullet» i andre. Han framsto som dyktig leder i skolen og også som prest og forkynner, men aldri har jeg hørt svigerfar snakke stort om seg selv.
Da jeg skulle møte ham første gang, må jeg medgi at jeg var spent. Jeg hadde hørt at han var en streng og bestemt mann. Det er sider jeg nesten aldri har sett. Jeg ble tatt i mot på beste vis og det gikk ikke lang tid før det utviklet seg et godt vennskap. Vi kunne snakke sammen om det meste og han var særlig god når livet bød på utfordringer. Lyttende og klok.
Vi har jobbet sammen på ulike områder. Han har hatt stor arbeidskapasitet og er svært kunnskapsrik. Vi har hatt flere turer sammen til Israel og de Palestinske områdene, en felles interesse og hobby som har gitt glede og mening. Felles prosjekter på hytta har også vært en felles glede og interesse.
Bjørn har hatt kreft i mange år, men den hadde dessverre en alvorlig utvikling i høst. Vi forsto at han ikke hadde så lang tid igjen, og det ble nære og gode samtaler om livet og om døden. Jeg spurte en gang Bjørn om ikke det var mye han hadde lyst til å oppleve, og som han hadde sett fram til når han skulle bli pensjonist. Svaret kom brennkvikt: «Jeg har fått opplevd mye. Jeg er takknemlig». Jeg kunne se at han mente hvert eneste ord. Han formidlet også at han ikke var redd for å dø, men han var svært opptatt av alle som skulle bli etterlatt. Den siste tiden jobbet han iherdig med å legge til rette for en slik situasjon. En uke før jul fikk vi besøk av svigermor og svigerfar, og han var da i noenlunde god form. Vi hadde da et ønske og håp om å få reise sammen til Israel på vårparten.
Bjørn hadde julegudstjeneste på julaften. Han gjennomførte den på tross av plager. I romjula ble han merkbart dårligere, og måtte legges inn på St. Olavs. Undersøkelsene viste at tiden for lindrende behandling hadde kommet. Familien har den siste tiden vært sammen for å gi svigerfar muligheten til å dø hjemme, slik han ønsket.
Jeg opplevde ikke en svigerfar som kjempet mot kreften. Bjørn levde livet til fulle med kreften. Bjørn har lært meg at livskvalitet er å foretrekke framfor kvantitet.
Jeg vil alltid huske arbeidskapasiteten og gleden, omtanken for andre, rettskaffenheten, samfunnsengasjementet - men mest av alt; vennskap og alle gode samtaler.
Hvil i fred, kjære svigerfar.
Takk❤️
Natt til lørdag 13 januar døde min kjære svigerfar Bjørn Hesselberg, med de nærmeste rundt seg. Han ble 68 år.
Det er spennende å se tilbake på tiden sammen med Bjørn. Vi har hatt mange spennende samtaler og jeg har lært mye gjennom disse. Det som virkelig har brent seg fast i mitt minne, er hans engasjement for andre mennesker. Spesielt sårbare grupper. Han har et langt yrkesliv jobbet for å hjelpe mennesker med å finne sine ressurser. Han gledet seg stort når enkeltpersoner mestret ting og fikk tilbake troen på seg selv. Han har en unik evne til å se «gullet» i andre. Han framsto som dyktig leder i skolen og også som prest og forkynner, men aldri har jeg hørt svigerfar snakke stort om seg selv.
Da jeg skulle møte ham første gang, må jeg medgi at jeg var spent. Jeg hadde hørt at han var en streng og bestemt mann. Det er sider jeg nesten aldri har sett. Jeg ble tatt i mot på beste vis og det gikk ikke lang tid før det utviklet seg et godt vennskap. Vi kunne snakke sammen om det meste og han var særlig god når livet bød på utfordringer. Lyttende og klok.
Vi har jobbet sammen på ulike områder. Han har hatt stor arbeidskapasitet og er svært kunnskapsrik. Vi har hatt flere turer sammen til Israel og de Palestinske områdene, en felles interesse og hobby som har gitt glede og mening. Felles prosjekter på hytta har også vært en felles glede og interesse.
Bjørn har hatt kreft i mange år, men den hadde dessverre en alvorlig utvikling i høst. Vi forsto at han ikke hadde så lang tid igjen, og det ble nære og gode samtaler om livet og om døden. Jeg spurte en gang Bjørn om ikke det var mye han hadde lyst til å oppleve, og som han hadde sett fram til når han skulle bli pensjonist. Svaret kom brennkvikt: «Jeg har fått opplevd mye. Jeg er takknemlig». Jeg kunne se at han mente hvert eneste ord. Han formidlet også at han ikke var redd for å dø, men han var svært opptatt av alle som skulle bli etterlatt. Den siste tiden jobbet han iherdig med å legge til rette for en slik situasjon. En uke før jul fikk vi besøk av svigermor og svigerfar, og han var da i noenlunde god form. Vi hadde da et ønske og håp om å få reise sammen til Israel på vårparten.
Bjørn hadde julegudstjeneste på julaften. Han gjennomførte den på tross av plager. I romjula ble han merkbart dårligere, og måtte legges inn på St. Olavs. Undersøkelsene viste at tiden for lindrende behandling hadde kommet. Familien har den siste tiden vært sammen for å gi svigerfar muligheten til å dø hjemme, slik han ønsket.
Jeg opplevde ikke en svigerfar som kjempet mot kreften. Bjørn levde livet til fulle med kreften. Bjørn har lært meg at livskvalitet er å foretrekke framfor kvantitet.
Jeg vil alltid huske arbeidskapasiteten og gleden, omtanken for andre, rettskaffenheten, samfunnsengasjementet - men mest av alt; vennskap og alle gode samtaler.
Hvil i fred, kjære svigerfar.
Natt til lørdag 13 januar døde min kjære svigerfar Bjørn Hesselberg, med de nærmeste rundt seg. Han ble 68 år.
Det er spennende å se tilbake på tiden sammen med Bjørn. Vi har hatt mange spennende samtaler og jeg har lært mye gjennom disse. Det som virkelig har brent seg fast i mitt minne, er hans engasjement for andre mennesker. Spesielt sårbare grupper. Han har et langt yrkesliv jobbet for å hjelpe mennesker med å finne sine ressurser. Han gledet seg stort når enkeltpersoner mestret ting og fikk tilbake troen på seg selv. Han har en unik evne til å se «gullet» i andre. Han framsto som dyktig leder i skolen og også som prest og forkynner, men aldri har jeg hørt svigerfar snakke stort om seg selv.
Da jeg skulle møte ham første gang, må jeg medgi at jeg var spent. Jeg hadde hørt at han var en streng og bestemt mann. Det er sider jeg nesten aldri har sett. Jeg ble tatt i mot på beste vis og det gikk ikke lang tid før det utviklet seg et godt vennskap. Vi kunne snakke sammen om det meste og han var særlig god når livet bød på utfordringer. Lyttende og klok.
Vi har jobbet sammen på ulike områder. Han har hatt stor arbeidskapasitet og er svært kunnskapsrik. Vi har hatt flere turer sammen til Israel og de Palestinske områdene, en felles interesse og hobby som har gitt glede og mening. Felles prosjekter på hytta har også vært en felles glede og interesse.
Bjørn har hatt kreft i mange år, men den hadde dessverre en alvorlig utvikling i høst. Vi forsto at han ikke hadde så lang tid igjen, og det ble nære og gode samtaler om livet og om døden. Jeg spurte en gang Bjørn om ikke det var mye han hadde lyst til å oppleve, og som han hadde sett fram til når han skulle bli pensjonist. Svaret kom brennkvikt: «Jeg har fått opplevd mye. Jeg er takknemlig». Jeg kunne se at han mente hvert eneste ord. Han formidlet også at han ikke var redd for å dø, men han var svært opptatt av alle som skulle bli etterlatt. Den siste tiden jobbet han iherdig med å legge til rette for en slik situasjon. En uke før jul fikk vi besøk av svigermor og svigerfar, og han var da i noenlunde god form. Vi hadde da et ønske og håp om å få reise sammen til Israel på vårparten.
Bjørn hadde julegudstjeneste på julaften. Han gjennomførte den på tross av plager. I romjula ble han merkbart dårligere, og måtte legges inn på St. Olavs. Undersøkelsene viste at tiden for lindrende behandling hadde kommet. Familien har den siste tiden vært sammen for å gi svigerfar muligheten til å dø hjemme, slik han ønsket.
Jeg opplevde ikke en svigerfar som kjempet mot kreften. Bjørn levde livet til fulle med kreften. Bjørn har lært meg at livskvalitet er å foretrekke framfor kvantitet.
Jeg vil alltid huske arbeidskapasiteten og gleden, omtanken for andre, rettskaffenheten, samfunnsengasjementet - men mest av alt; vennskap og alle gode samtaler.
Hvil i fred, kjære svigerfar.
Kjære Bergljot m/familie!
Vi på Malvik kirkekontor vil få uttrykke vår dypeste medfølelse i den store sorgen etter Bjørns bortgang.
Det vil bli tomt etter han hos oss!
Vi var alle veldig glad i Bjørn som venn og kollega, og satte han høyt.
I ca. 8 år var han sogneprest i Hommelvik og han har satt mange gode spor etter seg.
Bjørn var god å prate med, var særdeles arbeidsom, ryddig og grei.
Han hadde omsorg for sine kolleger og kunne gi oss råd om så mange ting.
Han var raus og praktisk, og delte av sine erfaringer fra skole, politikk og livet ellers.
Han delte av sin rike erfaring om Israel i prekener og på andre måter. Det var en glede å høre på.
Bjørn brant for konfirmantene. Ungdommen var en aldersgruppe han likte godt! Han tok med seg Hommelvik-konfirmantene på mange opplevelser på Tron Leirsted. Også sist høst var han sammen med dem der. Han gjorde inntrykk på dem.
Vi lyser fred over Bjørns minne og vi er svært takknemlig for den tiden han var hos oss.
Hilsen alle oss på Malvik kirkekontor.
Vi ble kjent med Bjørn på Israelsturen i påska 2006. Han hadde med seg stor familie og svigermor i rullestol + alle oss andre og vi ble alle tatt vare på! Vi fikk se og oppleve landet og kulturen i vår tros vugge. Glemmer aldri da vi skulle reise hjem og vandret den lange veien på flyplassen i Tel Aviv. Vi følte oss litt bortkomne fordi vi gikk alene - Bjørn så at vi trengte hjelp, han gikk sammen med oss og vi ble veldig lettet. Han fikk en ekstra plass i hjertene våre etter denne turen som han hadde en flott regi på.
Vi føler takknemlighet for at vi ble kjent med Bjørn og familien. Vi lyser fred over Bjørn Theodor Hesselbergs gode minne.
Gode minner fra samarbeid i KrF. Bjørn var en klippe! Heil ved!
Takknemlig for lærdom og gode råd. Bjørn tenkte alltid lenger enn nesetippen og forstod at KrF burde være et kristens parti for folket, ikke bare et parti for kristenfolket.
Minnes med glede! Fred!
Med stor glede og dyp takknemlighet vil vi hedre Bjørns minne. Siden 2012 har han vært styreleder i Den Norske Israelsmisjons landstyre - en oppgave han har utført med stor innsikt, betydelig engasjement og varm omsorg for meg og mine medarbeidere. Nært samarbeid og vennskap med Bjørn har gjort livet rikere. Hans tillit og tro har gjort dypt inntrykk, og vil være et forbilde for mange. Ikke minst hans uttalelse til "Bladet" for knapt et år siden: "Jeg har lyst til å leve, men er ikke redd for å dø". Dette er "minneordet" jeg vil ta med meg. Så ber vi også om Herrens styrke og trøst for Bergljot, barn og barnebarn i det livet som skal fortsette. Vi deler sorgen og savnet, men også håpet som var sterkt hos Bjørn.